Klikk, klakk. Skarpe hæler smeller i brosteinen. De nypussede vinduene blunker skarpt i formiddagssolen. Avenyen er i ferd med å åpne. Nederst ligger skoforretningen hvis fabrikk ligger i bakgården. Vegg i vegg ligger den amerikanske skoforretningen med loafers fra Tod’s – lik de Nicole Kidman og Cindy Crawford går med. Pedro del Hierro med rød kasjmirvest og dekadent skjerf til å kaste over den nakne skulderen: Min nakne skulder. Så La Perla, baby. Graviditetsforretningen stiller med stillett og miniskjørter med plass til en ørliten bulk. Galleriene er adskilt med punsjboller, kandisert frukt og andre småfrekke delikatesser, og som slett ikke synes kompatibelt med skjørtene som gliser med splitter så høye at selv Vårherre burde revurdere kvantiteten av tilgjengelig kjøtt. Jeg haster blasert forbi. Man skal ikke handle i dag. Nei, man skal ikke kjøpe noen ting. Selv ikke en eneste liten ristet kastanje eller silkeskjerf. Man skal bare haste raskt forbi som om man ikke hadde gjort annet. Men så: I et vindu henger det en jakke. Den gråter. Jeg kan høre de hjerteskjærende hulkene gjennom vinduene. Det knuser hjertet mitt. Morsinstinktet tar over.