Nøkkelen henger på en krok. Den er bare ikke så lett å finne, men til slutt får vi åpnet døren og lastet oss selv og alle bagene inn i huset. Vi blir pent oppfordret om å ta av oss på beina (vasking er kun inkludert i prisen om vi husker på dette - så det er et lite offer.) Og vi trer stille inn i David Lychs verden. Her er både blue velvet og nips til en hel bataljon blåhårete turtanter.

Det blir rett og slett nesten litt for mye. Vi kan selv velge og vrake i rom, og siden vi er flere ender vi på balkongrommet og gutterommet innenfor. Det er sikkert smart, siden gutterommets gjester må gå igjennom balkongrommet for å komme ut - og ellers føles det nesten som å ha en mini-suite.

Små lapper her og der forteller oss hva som er lov og ikke lov. Og bruksanvisningen i sort sprittusj på undertegnedes pute var klar: Her skulle det putetrekk til!

Balkongen er ihvertfall deilig å ha - selv om vi må montere bordet selv. Men så var det rommene da. Tilsynelatende med hvert sitt tema - og minst tre elementer som er tilsatt for å forstyrre helhetsinntrykket. Balkongrommet er herlig lyseblått med hvite jernsenger og blondesengetepper - men hodelampen på nattbordet er nok til å gi selv den mest hardbarkede mareritt. Og hva i alle dager gjør de brun- og oransjeblomstrete gardinene? Gutterommet er en orgie i matchboxbiler fra 70-tallet og leketog. Vi finner en halvstemt gitar, og jomen er det ikke TV på rommet også.