Det er moro med ferie. Vi drar til varme land, slikker middelhavssol, dypper solbrune legger i vann og krøller tærene i nytelse hver gang en bølge barmhjertighetsfullt spruter vann på oss.

At det er vakkert i Kroatia, det tidligere Jugoslavias (og store deler av de tidligere Østblokklandenes) svar på Sørlandet hersker det liten tvil om. Sjøen er krystallklar og leggemliggjør seg i alle mulige varianter av turkis. Åssidene er svakt lilla av lavendel - olivenlundene er svalt grågrønne, og vi går på gater brolagt med marmor i vårt lille ferieparadis.

Det er altså både pent og idyllisk, men de internasjonale turtantene kommenterer stadig referanser til tidligere strengt kommunistisk styre. Vi går på restaurant, og bestiller tre kaffe med melk, to mineralvann med kullsyre, tre mineralvann uten kullsyre, og en cola light.

- No Diet Coke, sier kelneren, snur på hælen, og setter seg ved det skyggefulle bordet forbeholdt personalet. Han kommer ikke tilbake før vi ber ham om det.

Vi lurer litt på hvorfor. Den franske har en fin forklaring: Dette er jo et tidligere kommunistland. Skotten er enig og legger til at det var kanskje sånn, at de hadde bare noen få varer, og var man så dum at man spurte etter noe de ikke hadde fikk man ingen ting. Jeg tenker på vår mer kapitalistiske og markedsorienterte hverdag der man sporenstreks får tilbud om både Pepsi Max og Solo, om man bestiller Coca-Light på en restaurant som har Pepsi.