Men når vinden blåser kalt fra nord, er det bedre med spreng i blæra enn med tiss på buksa, så vi venter heller på en mulighet til å gjøre vårt fornødne under tak. Og takk og lov som bestilt kan vi nyte synet av et skilt som lyser ”WC”, sammen med ”I” for turistinformasjon. Vi takker himmelske makter for å ha blitt bønnhørt, og svinger fornøyd bilen inn – og setter kurs for det røde huset i enden av plassen.

Etter å ha slåss med den pinglete og vaklevorne slåen for å få døra i lås, skjønner vi at vi er blitt lurt. Vi ser på et ubeskrivelig uappetittlig toalett, et likeså usmakelig gulv og et motbydelig fravær av alt som heter vann, våtservietter eller et aller annet til bruk for desinfisering av hender etter å ha benyttet disse ”fasilitetene” – om man nå kan kalle dette hullet i bakken for fasilitet.

Vi leser ofte leserbrev og skildringer fra skrekkslagne nordmenn som på reise i utkantstrøk på andre kanter av verden, har måttet se seg nødt til brette ned buksa og benytte et hull i jorda som avtrede. Men vi er egentlig ikke mye bedre her i Norge. For selv om skiltene lyser ”WC” langs norske veier, er det ikke ofte disse ”fasilitetene” holder hva de lover.