Lene Heiberg skal bruke ett år på å reise jorden rundt. Du kan følge hennes reise og opplevelser på DinSide Reise. Klikk her for å lese Lenes presentasjon av seg selv, tips for andre som planlegger en jorden rundt-reise, og beskrivelse av reiseruten.

Den uendelige reisen

Jeg skulle være smart og betalte et reisebyrå for å frakte meg fra Pana til Rio Dulce. Det hørtes så fint ut i teorien, bare sju timer. Det begynte ikke så bra da minibussen kom to timer for sent, og i løpet av de to timene brukte jeg hele vokabularet mitt av stygge ord på engelsk og spansk. Tilslutt satte reisebyrået meg på en annen buss bare for å bli kvitt meg. Jeg kom så langt som Antigua, så fikk jeg beskjed om å vente på en annen van. Jeg var så irritert at jeg nektet å slippe tak i sjåføren, jeg halte ham ut av bilen for å få en forklaring. Tilslutt kom jeg meg på en buss til Guatemala City, men takket være alle stafettløperne på veien, mistet jeg enda en buss til Rio Dulce. Det var dagen før uavhengighetsdagen, og alle mellom 5 og 15 var ute og løp med fakler over hele Guatemala. Joda, jeg kom meg på bussen til Rio Dulce til slutt, men jeg var redd på hele bussturen. Dump meg i en fremmed storby, og jeg klarer meg helt fint, men sett meg på en buss mot landsbygda og jeg begynner å kaldsvette ved tanken på å stå på en øde vei midt på natten alene.

Skroll ned for mer.

Nattevakt med maskingevær

Og gjett hva som skjedde; bussen dumpet meg i den lille landsbyen Rio Dulce klokken tolv på natten. Det tok meg ti minutter å finne ut at alle hotellene var fulle. Så der sto jeg med sekken min, alle verdisakene mine, tåkete linser og ingen gode ideer. Det var da jeg møtte fire politimenn. Normalt ville det være en god ting, men husk at politiet her er beryktet for å plante dop på turister og andre festligheter. Disse politimennene virket imidlertid hyggelige nok, og viste meg et stinkende rom med en madrass på gulvet. Det fantes ingen dør, men en av politimennene sto vakt utenfor med maskingevær hele natten. Jeg våknet morgenen etter med alle klærne på og sekken ved siden av meg, så jeg takket politivakten min med en pakke røyk, og hoppet på båten til Livingston.

Paradise Lost

Etter to dagen døpte jeg om Livingston til Paradise Lost. Dette lille stedet er totalt forskjellig fra resten av Guatemala, med en ekte karibisk stemning og svarte mennesker fra Garifunastammen. På forhånd hadde jeg møtt andre backpackere som hatet følelsen av å være bytte for de lokale turist-husstlerne. Hey, jeg har vært på Cuba, jeg lærte alt som er å vite om utnytting av turister der, så ingenting overrasker meg lengre.

Under to timer etter at jeg ankom med speedbåten, satt jeg på en bitteliten strandbar og drakk rum med ordførerkandidaten og de andre VIPene i byen. Klærne mine var på vaskeriet, og jeg var rett og slett lykkelig. Men ingenting varer evig, og det tok ikke lang tid før jeg begynte å ane litt av det som ulmer under overflaten her. Forrige lørdag var det en stor skyteepisode på diskoteket her, og det er skremmende hvor mange som går rundt med pistoler synlige i bukselinningen. Turister som legger ut på tur på egenhånd blir ranet rett som det er, og det henger plakater rundt omkring om at enkelte steder er farlige selv med guider. Jeg ville aldri finne på å gå ute om kvelden her alene.

Så hvorfor trives jeg så godt her alikevel? Jeg tror jeg blir lettere delirisk av tropeheten, alt blir så mye bedre når man ikke våkner om morgenen og fryser. Først og fremst elsker jeg den avslappede atmosfæren her, og folk er mye mer åpne og hyggelige enn i det konservative høylandet. Og jeg liker å henge med rastafarier, selv om de fleste her ikke har mer til felles med ekte rastafarier enn dreadsene og røykevanene - hva kan jeg si, jeg liker stilen. Når det kommer en ny båtlast med turister blir de fordelt mellom de lokale jinterosene, og det tar ikke lang tid før du har møtt alle som lever av å snylte på turistene. Mitt råd er å bare finne deg i at situasjonen er sånn, får du høre masse bullshit, svar med bullshit, men ikke unngå alle som snakker til deg, bli med på leken.

Vær også advart om at Livingston er et lite samfunn, det sladres verre her enn i en gjennomsnittlig norsk bygd. Alle vet hva du har gjort, og hvem som har prøvd seg.

Underholdning

Livingston består av to hovedgater, som går fra havnen til stranden på hver sin side, og det tar cirka ti minutter å se hele byen. De fleste turistene blir en dag eller to, jeg har vært her en uke allerede, og blir kanskje lenger. Sekken min er alltid ferdigpakket i tilfelle jeg skulle få behov for å komme meg bort fort. Så nå lurer dere sikkert på hva jeg har gjort her i syv dager, vel svaret er ingenting. Det går fort et par timer når jeg sitter på en cafe og titter på de nye turistene som ankommer, de går gjerne forbi en 5-6 ganger i løpet av en halvtime før de skjønner at det ikke er noe å gjøre, og setter seg ned.

Ellers så kan du ta den berømte jungelturen til de syv alterne. Det er en dagstur som starter med byen, kirkegården og en mindre Garifunalandsby, etterfulgt av jungel og strand før du når de syv alterne som er en naturlig stenformasjon og kilde. Det er en lang svett tur, og i ren desperasjon har jeg tatt den to ganger allerede, det skjer INGENTING i byen på dagtid. Ikke at det skjer stort om kvelden heller, men det er et diskotek og et par strandbarer nede på standen. Jeg går ikke dit alene, men det er gøy når jeg er sammen med noen jeg stoler på.

Et usannsynlig sammentreff!

Jeg har fått følelsen av at verden er bitteliten før også, men dette slår alle rekorder. Etter noen dager her begynte jeg å snakke med en fyr om ei norsk jente jeg kjenner til som har giftet seg med en mann fra Livingston. Mens vi prøvde å finne ut om det var den samme jenta han kjente, oppdaget vi at denne fyren en grandonkelen til en liten gutt jeg kjenner i Norge! Like etter møtte jeg faren til denne gutten, og der satt jeg og fortalte ham om sønnen hans som han aldri har sett, men som jeg har passet hjemme i Norge! Jeg visste at faren til denne gutten var fra Guatemala, men jeg ante ikke at han var fra Livingston!

Har du spørsmål eller ideer til Lene? Send dem til alene@dinside.no.