KOMMENTAR: Da den britiske og lett ondskapsfulle stjernespaltisten Julie Burchill på nittitallet fikk æren av å drive en slags djevelens svar på en Klara-Klok-spalte i britiske ELLE, fikk hun følgende brev: ”…kjæresten min har gjort det slutt og jeg har spist nesten to kilo sjokolade. Hvordan kan jeg slutte å gråte…”

- That’s why they invented Harvey Nichols, darling, svarte Burchill.

Harvey Nichols vet alt om hvordan trøste en pike. Selv har jeg angst for issvullene utenfor døra mi, og jeg er overbevist om at Burchills resept vil være riktig, også for meg. Så jeg drømmer meg vekk; vekk fra skiføret som ligger politisk korrekt og gørrkjedelig i marka og til steder som vet å få en pike til å fryde seg. Barcelona, for eksempel. Langs Ramblas de Catalunya ligger det små dropsforretninger; her finnes loafers fra Tod’s og sko med fløyelsstropper fra Yves Saint Laurent. Helt øverst, i parallellgaten, ligger Carolina Herrera som selger verdens vakreste sommersandaler, ikke en sandal koster under 500 euro. Alle vi som har vært nødt til å ferdes langs denne avenyen har forsøkt med skylapper og alle har vi funnet ut at det ikke hjelper. I Bogotá, i høsten som gikk, vinket et par brune støvletter til meg – jeg har ennå ikke glemt dem – i en liten forretning i en travel sentrumsgate. De hadde snøring i skaftet og 15 centimeter hæl; en høyde som kan sende en pike lukt til helvete på norsk glattis. I New York har Jimmy Choo, gud være med ham, filialer for fruentimmere som er mer glad i en Daiquiri enn i solveggsappelsin. Og godt er det: Det er sørgelig å ha kjærlighetssorg eller angst for å begi seg ut på vinterglatta uten å vite at man har remediene som kurerer den slags gruff: Flybilletter til byer hvor en bruker slavestropper fremfor rottefella-bindinger. Det er aldri så galt at det ikke kan løses med billett og et par sko.