KOMMENTAR: Hedda er spesielt barn. Hun er to år, har lyst hår og blå øyne. Hun er glad i iskrem og i å leke på stranden. Hedda er et vidunderlig barn.

- Se, sier mor. - Her er Hedda på stranden. Hun er så glad i å lage sandkaker. Du skulle sett henne da hun lagde rosinboller på stranden, sier mor.

Hun viser frem bildene fra ferien. Bilder fra restauranten hvor de spiste paella og karamellpudding. Oj, der er bilde av svigermor som ikke vil bade, du. Og enda flere bilder av Hedda.

- Dette bildet tok jeg da Hedda spiste sin tredje softis. Jeg måtte skylle henne på stranden.

Hedda er avbildet med iskrem i halve fjeset og sjokoladesaus på blusen.Jeg drikker kaffen.

- Visst er Hedda søt, helt til å spise opp.

- Og her er de andre bildene vi tok fra ferien, sier mor og henter frem enda en Kodak-konvolutt.

Jeg titter på det trettiåttende bilde av Hedda på ferietur.

- Javisst er hun søt, gjentar jeg.

Fellesferieslutt betyr feriebildeutveksling. Noen har allerede bestilt opp feriebildene som julekort. Visst deler man gjerne de gode opplevelsene. De artige passiarene man hadde med kelneren som ikke forstod hva vi sa. Den morsomme gamle damen som smilte tannløst over broderiet. Alle minnene er trykket opp på glanset papir, som et lite dokumentasjonsprosjekt; vi har alle et nasjonalbibliotek i oss og vi vil ha flest mulig besøkende. Bildene har ofte ikke egenverdi. De er uskarpe, horisonten daler ned i øst og vest alt ettersom hvordan balansen var i det øyeblikket den ble fanget av kompaktkameralinsen, og svigermor og yndlingsbarna er som små knott i et virvar av omgivelser.