BARCELONA, SPANIA (DinSide): Bernal har champagnefargede øyne. Og han spiller glamdrag i filmen. Når han ikke spiller skuespiller med James Dean-blikk og modellkropp.

I den spanske regissøren Pedro Almodovars filmer er alle pene, homofile, rike og glamorøse. Man er skuespillere eller regissører og bare interessant psykotiske. Og kommer de fra en gørr provinsby i Galicia eller der omkring har veien frem til suksess vært tøff; men med de stilsikre rekvisittene til Señor Almodóvar, ser det hele råstilig ut.

I Gayxample, unnskyld meg, Eixample, i Barcelona, finnes det ikke kviser. Cellulitter? I motsetning til min mann som tror cellulitter kan være noe i retning av krem tilsatt sitrusfrukter, så vet alle menn i dette området hva det er, men ingen har noensinne vært i nærheten av dem. I Gayxample er alle solkyssede, slanke, lett muskuløse, og skjerfene er liksom nonchalant surret rundt halsen, og man vandrer arm i arm ned langs Ramblas de Catalunya. Og bevare meg vel, her vet alle forskjellen på Pedro Almodovar og Pedro del Hierro (henholdsvis regissør og designer av klær, red.anm.) De homofiles eget overnattingssted i den barcelonesiske bydelen, Hotel Axel, er full av de riktige effektene og navnene på kampanjemateriellet oser penger og design. Selv er jeg trett etter at småtten hostet hele natten. Jeg har sjokoladeflekk på den hvite blusen (jeg har dekket den til med skjerfet som er kjøpt på salg hos Zara). Og jeg stirrer olmt på de rålekre mennene som kysser hverandre under pinjetrærne: Jeg vil også ha en så pen mann å kysse.