KOMMENTAR: Å se en burka i Oslo var som var å se punkerne i Kings Road i London i 1984. En burka ga samme gyselig fryd som jentene med sikkerhetsnåler i kinnene og opprevne strømpebukser (måtte Gud forby!), ga for 20 år siden.

Forrige uke passerer en burkadame meg på fortauet ved Jacobs kirke. En frekk januarvind tar tak i stoffet, og Gud, avslører at det er splitt i burkaen. En anstendig dame med splitt i burkaen, er høyst uanstendig. De burkakledte kvinner jeg har sett behersker plaggene med presisjon; elegant kontrollerer de antrekket, slik Cathrine Deneuve behersker Yves Saint Laurents couture. Men denne? Jeg småløper, diskret, som om jeg skal rekke et møte med sentralbanksjefen, for å få et sladreglimt av denne splittede skjebnen. Damen setter opp farten og bena stikker ut fra den lange kappen. Hun har gule tights. De gule tightsene haster bort Hausmannsgate. Vet hun ikke hvor mange koder hun bryter? Jeg gir opp diskresjonen, og guffer opp i 25 kilometer i timen. Dama går fortere. Kanskje ikke rart fordi de gule tightsene stuper ned i et par komfortable selskinnstøvler, perfekte til å lunte langs de sprukne fortauene i Oslo indre øst, og langt mer effektive enn mine killerheals. Hun lunter, som en snekker fra Snåsa, og splittekantene i kappen blåser hit, snart dit. Jeg løper, og i det jeg er rett bak kvinnen, tar hun frem et nøkleknippe. Jeg bremser rett bak henne; snur hun seg noen grader får jeg blikket hennes. Men hun er rask, vrir nøkkelen en omgang og vips, hun forsvinner bak et dørknepp. Døren går inn til den okkuperte bygården Hausmania.