KOMMENTAR: Det var onsdag morgengry og jeg skulle til Toulouse. Og da begynte det allerede i skranken på Gardermoen. Jeg fant ikke KLMs innsjekking med det samme, men det viste seg raskt at det bare var å sikte etter den desidert lengste køen. Vel på plass bakerst ble jeg stående uten at mye skjedde. Etter utrøstelig lang snegling senere kom vi omsider frem til damen med datamaskinen. Jeg og en fra reisefølget ville gjerne sitte sammen og vi fikk bekreftet at det skulle ordne seg. Fint, tenkte vi. Da vi hadde satt oss havnet mitt reisefølge på midtsetet og jeg på midtgangsetet på den andre siden av midtgangen. Vi fikk da selvfølgelig ikke vekslet et eneste ord på hele flyturen. Godt jobbet! På neste flight fikk vi sitte sammen, men bordet bak min seterygg falt i fanget på passasjeren bak når jeg satt i setet, og dermed var det bare å flytte seg. Reisefølget var fortsatt utenfor rekkevidde.

Trangt

Jeg holdt nesten på glemme å nevne at dette var det desidert trangeste flyet jeg har sittet i om vi holder de aller trangeste charteropplevelsene utenfor. Aluminiumsstengene til klaffebordet lagde nesten permanente spor i knærne mine, og når passasjeren foran i tillegg ville legge ned ryggen, skapte ikke det bare en sur dialog, men humøret begynte da også bli elendig.