BOGOTÁ, COLOMBIA (DinSide): Da jeg ankom Gare du Nord, Paris, som tjueåring, hadde jeg lest altfor mye Honoré de Balzac (den stakkars, noble far Goriot), Henry Miller (alle er gale), Simone de Beavoirs etterkrigsroman, (hvor alle er intellektuelle, men lett nevrotiske), og måtte Gud forby, Anaïs Nins erotiske noveller (hvor alle perversiteter omtales som utslag av interessant eksentrisitet).

Allerede den første morgenen, på cafeen, mellom vårkåte duer og gatefeiere, forstod jeg at det de skrev, heltene, ikke var sant; her er ingen noble, eksentriske intellektuelle og generøse fester. Kelneren kom med en kurv gyldne frokostcroissanter og sa de kostet fem franc, og vi antok at det var for en kurv croissanter. Vi spiste hele kurven, dyppet den liksom kontinentalt i café au laiten, og følte oss farlig verdensvante. Kelneren smalt regningen i bordet; croissantene kostet fem franc per stykk, café au laitene det samme, likeså appelsinsaften. Vi sved av hele dagsbudsjettet på en frokost, som ikke en gang var overdådig. Gikk man ut i Quartier Latin med Claudette, som hadde korte skjørt og rødt skjerf da hun dro på forelesning på universitetet, fikk man et godt bord: hun konverserte kunstferdig mens hun liksom nippet til indrefileten og sjokolademoussen, som om det var et glass champagne hun inntok. Slik fikk hun oss til å føle oss som barbarer med det germanske ordforrådet: Filmen var god, sa vi. Nei, det heter Le film était très beau. Gikk man uten henne, måtte man ta til takke med en mørk krok hvor de øvrige gjestene slapp å se det triste oppsynet av noen enkle piker fra landet, og man måtte spise en dårlig pizza fordi det var det eneste man gjenkjente på spisekartet (og pizzaen var dårlig stekt, hvem gidder å bruke stekeovnen på slike gjester?). Og senere, på metroen, hvor folk ba deg ryke og reise med den ryggsekken: Imbécile - var et ord man gjenkjente. Man forlot Paris, nervøs for å gjøre feil, og med all motstand i verden mot å igjen rødme bondsk med lommebok som oste oppsparte kroner på Postsparebok.