- Silkwormraketter, sier Morteza og peker sydover. Han sikter mot marinebasen Sirik som ligger ved innløpet til Hormuzstredet. Derfra har den iranske marinen full kontroll med alle skipene som kommer inn og ut av Persiabukten.

Jeg befinner meg på fergen fra Sarjah, nabobyen til Dubai, på vei til Bander E Abbas, en av de viktigste havnebyene i Iran. Det er ikke mange andre utlendinger å se på fergen. Kun et australsk par og meg selv. Masseturisme hører andre land og steder til.

Ayatollaene har makten

Iran er ikke blant de store reisemålene i Midt-Østen, og vil nok heller ikke bli det med det første. Landet har mye å by på, men turistnæringen har hatt lav prioritet hos myndighetene. Det religiøse rådet, med Ayatolla Khamenei i spissen, mener at turisme vil forsøple den iranske kulturen. Over en million mullaer finnes i Iran, og selv om mange av disse har en viss innflytelse, så ligger hovedmakten blant landets 300 ayatollaer.

Rå trafikk, billig transport

Prisnivået i Iran er lavt, så jeg bestemmer meg får å ta en taxi sammen med mitt australske reisefølge til Irans neste største havneby, Bushehr, som ligger nær grensen til Irak. Den 900 kilometer lange turen koster oss cirka 20 amerikanske dollar hver, og tar nesten 11 timer. Fra Bushehr går turen videre til Shiraz og nok en gang med taxi. Denne gang på kveldstid, og den fire timer lange turen blir preget av farlig trafikk og flere nestenulykker. Det er til tider ubehagelig å sitte ved siden av føreren. Ikke minst når vi blir forbikjørt rundt en sving. Flere vrak langs veien forteller sitt. Veitrafikken langs Persiabukten er som i resten av Iran, ganske hasardiøs, så det anbefales ikke å kjøre selv. Trafikkulturen ligner ikke den vi er vant med hjemmefra. Det merkes for eksempel når et vrak av en bil med nesten hele taket innslått, passerer oss i godt over 100 kilometer i timen. Forbikjøring i svinger er ikke uvanlig, og dødstallene høye, nærmere bestemt rundt 100 om dagen, noe som er cirka 100 ganger mer enn her til lands.