KOMMENTAR: Vise President Human Resources står det på visittkortet til en bekjent. Pensjonatet kaller seg herregård. Visst skal det være fint. Språket er et nyttig verktøy i raffineringsprosessen. En personalsjef utfører kjedelige oppgaver, men visepresidenten for de menneskelige ressursene får unna inn- og utboksen med en overmenneskelig kreativitet.

Det vesle pensjonatet ligger vakkert til i et skogbryn. Peonene sprudler, stokkendene bruser i innsjøen og to ungmøer til hest i lett trav beveger seg langs landeveien. Visst er man på herregård!

Jeg skriver meg inn i gjesteboken, og begynner å bære herregårdskofferten opp trappen. Ved det første reposet, hviler jeg, og ser meg om etter assistanse. En stuepike smiler det-er-ikke-mitt-bord-smilet sitt, og jeg forstår at det er det smilet som praktiseres overfor gjester med kofferter. Men klager ikke, og låser opp den laminerte herregårdsdøren. Ettermiddagslyset faller smalt inn gjennom blondegardinene; gjennom nylonet skimtes innsjøen. Jeg slår på lyset. En TV fra cirka 1982 i det ene hjørnet, to nattbord, et i eik og marmor, det andre i furu. Over sengen et teppe fra Ellos eller Åhlens. Kanskje det er noe vakrere på TV? Men bildet ruller sørgelig over 14-tommeren. Man forsyner seg av den tildelte mineralvannflasken og tenker at det kanskje ikke er meningen at man skal tilbringe tid på værelset under herregårdsoppholdet.