Klikk, klakk. De spisse hælene smeller mykt i brosteinen. Sola skinner skamløst innover det smale smuget. Jentas skjørtekanter vipper 10 centimeter nedenfor baken. Strømpene matcher kontinentalt sømmen i skoene. Langt hår i hestehale. Jenta er som et tog: potent! Så fra bak en port:

- Psssst, lille karamell.

Deretter fra bak søppelspannet til det kommunale renovasjonsvesenet:

- Å, gode Gud!

Fra alle hold i den anonyme gaten legges det inn kortsiktige aksjer:

- Lille prinsesse, fra bakeren.- Du er mitt liv, min sjel, fra den andalusiske veiarbeideren.- Løta, fra den kinesiske kelneren i restaurantdøra.- Så fin du er, fra herren med dokumentmappe, riksavis og espresso.

På veien over plassen sukker en eldre, tannløs kar:

- Mamma mia, for ei dame!

Klikk, klakk. Skoene smeller rolig og behersket gjennom gaten. Jenta fortrekker ikke en mine. Spillets regler er krystallklare: man hører ikke, man ser ikke, man svarer ikke.

Mennene i Sør-Europa konstaterer at piropoenes tid er forbi – kunsten å utforme vidunderlige komplimenter til sine hjertes utkårede - enten det er på metroen, på supermarkedet eller overfor datterens helsesøster. Kvinnene har iført seg buksedrakt og inntatt meglerkontorene, medisinerkollegiene, bankene. Men straks sola byr seg frem og et lite skjørt flagrer frekt langs en aveny, så glemmer herrene at kunsten tilhører juratiden, og demonstrerer på sitt heftigste det utdøende håndverket.