- Drep den gamle kua...

En mann roper ut i stillheten på tyrefekterarenaen. En hånlig latter sprer seg ut i folkemassene. På samme måte som det boblende varme oskeblodet sakte, men sikkert sprer seg i den lyse sanden inne på den støvete arenaen.

Det kan godt hende matadoren tar utspillet fra sidelinjen som en fornærmelse mot sin skakkjørte utgave av la lidia, spanjolenes rette tilnavn for kunstformen tyrefekting. Han retter seg enda stoltere opp enn tidligere, nå skal han ikke feile.

Han får nok en gang overrekt sverdet som allerede er dekket av mørkerødt okseblod fra første forsøket på å spidde oskens hjerte. Denne gangen vil han vise mot og teknikk som aldri før. Så kanskje han kan gå fra arenaen med æren i behold.

Bevegelsene hans virker sikre, men han er antakeligvis mer anspent nå enn i begynnelsen av kampen. Han vet at oksen lærer utrolig fort og at den snart har funnet ut at den burde bruke resten av kreftene sine på noe annet enn den røde kappen. Tyrefekterens kamp kan for den uvitende se enklere og mer ufarlig ut etter hvert som tiden går og oksen blir svakere av blodtapet. Det blir den ikke. Det er et kappløp om tid og hvor fort oksen finner ut av matadorens enkle triks.