Lene Heiberg skal bruke ett år på å reise jorden rundt. Du kan følge hennes reise og opplevelser på DinSide Reise. Klikk her for å lese Lenes presentasjon av seg selv, tips for andre som planlegger en jorden rundt-reise, og beskrivelse av reiseruten hennes.

- Hey lady...

Cubanerne er helt utrolig åpne og varme mennesker, etter to uker i Havana har jeg venner overalt. Fremmede damer kommer bort og klemmer og kysser meg, og er vanvittig glade for å se meg - selv om jeg ofte ikke husker dem i det hele tatt. Folk har sett meg overalt, og det er nok til at de betrakter meg som en god venn. Nå kan jeg ikke lenger overse noen som snakker til meg på gaten, jeg risikerer å fornærme noen jeg har hilst på tidligere.

Skroll ned for mer.

Menn legger seg ned på kne foran meg, kysser hånden min eller skulderen min, synger for meg eller bare roper beautiful lady og slenger kysselyder etter meg. Jeg trodde jeg var forberedt på litt oppmerksomhet - man har da vært i Syden! Her begynte det allerede i taxi'n fra flyplassen, jeg var en sensasjon allerede før jeg hadde gått en meter på gata. Politimenn på jobb legger an på meg, anleggsarbeidere legger ned arbeidet og smågutter gir meg blomster. Det kan bli slitsomt i lengden, og solbriller er et must, men jeg liker å tenke å på det som mental deodorant - uansett hvor svett og ekkel jeg føler meg mangler jeg aldri noen som gir meg komplimenter.

Dollar Apartheid

Det er forskjell på folk her på Cuba, det går et skarpt skille mellom de som har tilgang på dollar, og de som må leve på pesos. Dette skillet faller også til en viss grad sammen med skillet mellom den svarte og den hvite befolkningen. Det diskrimineres ikke offisielt her på Cuba, men prøv å ta med deg en svart venn til Hotel Nacional og se hvor langt dere kommer, og en svart mann i følge med en turist kan bli stoppet av politiet. Det gir meg en ganske uggen følelese å sitte på Cafe Louvre og ha et lite gjerde mellom meg, den rike, hvite turisten og cubanerne utenfor. Men først og fremst handler det om at gjennomsittslønnen for en høyt utdannet person er ca 8 $ i måneden. En mojito koster 2-3$, mens en rimelig middag koster cirka 5 $. Det er ikke rart at cubanere flest sitter i parkene eller går på Malecon for underholdning om kveldenen.

Det finnes imidlertid et helt annet marked, synes du cafeene og barene er merkelig tomme, er det fordi cubanerne spiser og drikker ved de lokale pizza- og refrescolukene på gata. Her får man kjøpt pizza, saft og is for noen få pesos, men det er ikke tillatt med sitteplasser.

Butikkene her på Cuba har spesialisert seg på selge ingenting, dette kunne være det perfekte stedet å kurere shopoholikere. Vestlige luksusvarer som sjampo og solbriller er det nesten bare mulig å finne i hotellbutikkene. Jeg tror ikke ordet engangslighter finnes her, overalt på gatene finnes det små boder som fyller på tomme lightre, og det meste kan repareres.

Viva la revolucion! Eller?

Cuba er det store kommunistiske eksperimentet, og cubansk politikk er en merkelig affære. Før revolusjonen var Cuba et ganske velstående land, og med hjelp av Sovjetunionen klarte de seg ganske bra, spesielt med tanke på hvor ødeleggende den amerikanske boikotten var og er. Men etter Sovjetunionens fall var det en periode da folk faktisk sultet, og Fidel, eller big Papa som man sier hvis man vil si noe kritisk om systemet, åpent Cuba for turisme. De fleste jeg har snakkket med er veldig misfornøyde med systemet, et eksempel er denne kjente vitsen:

"En mann sto flere timer i kø for å kjøpe brød, og tilslutt sier han : Nå skal jeg dra og drepe Fidel Castro! Et par dager senere er han tilbake i køen, og naboen spør ham - hvordan gikk det, drepte du big Papa? Nei, køen var for lang."

Men folk flest er forsiktige med åpenlys kritikk, jeg har hørt historier om folk som har forsvunnet, og i hver gate finnes det en egen revolusjonskomite - litt som big brother uten kameraer.

For turistene er det fint at det står en politimann på hvert gatehjørne, men de står der ikke bare for å forhindre kriminalitet, selv om jeg aldri har følt meg så trygg noe sted som her i Havana. Politiet skal forhindre at turistene og cubanerne har altfor mye kontakt. En god del av politimennene er dessuten militærpersonell utkledd som politi, for ikke å skremme turistene.

Sugar-mama

En jintero er en mann eller kvinne som selger sigarer, hotellrom eller seg selv til turistene. Det er mange av dem her, og det er som regel klokt å anta at en person som snakker til deg på gata er ute etter pengene dine. Det hele er ganske åpenlyst, som da en mann spurte meg rett ut hva slags menn jeg foretrekker, eller jeg ser en middelaldrende turist med en ung, søt jente på et dollarsted.

Jeg falt i klørne på en ekte jintero en av de første dagene her. Nede på Malecon kom jeg i snakk med Orlando, en 43 år gammel cubaner med en fortid som dopselger i Miami før han ble deportert tilbake. Vi gikk og snakket i flere timer, og det er lenge siden jeg har blitt så sterkt utfordret intellektuelt. Det endte med at jeg ga ham 5 $ , og ja , det var en merkelig følelse å betale for selskap. Nå møter jeg på ham nesten hver dag på Malecon, og jeg kaller ham mi padre her i Havana. Han passer på meg og hjelper meg. Det er det merkeligste vennskapet jeg noengang har hatt.

Men selv når jeg møter vanlige cubanere, menn som ikke er jinteros, er det vanskelig fordi jeg har dollar, og det har ikke de. Skal vi spise eller drikke noe annet enn pizza og saft må jeg betale, og det gir meg en litt ekkel sugar-mama følelse, og det er ikke godt for stoltheten deres heller. Det er en vanskelig situasjon, og omtrent det eneste jeg ikke liker med Cuba.

Trinidad, vakkert, men so fucking boring!

Jeg kan egentlig bare snakke om La Habana, for det er her jeg har vært nesten hele tiden. En torsdag dro jeg til den lille byen Trinidad, cirka 5 timer unna Havana. Trinidad sentrum er på FN's liste over verneverdige steder, og byen er full av hus i kolonistil med brolagte gater og hestekjerrer. Men det føltes som at det var flere turister her enn i Havana, og det var seriøst ingenting å gjøre. Etter to timer lengtet jeg desperat tilbake til Havana. Andre backpackere jeg har snakket med var helt enig, uttrykket var faktisk beautiful, but so fucking boring!

Det beste med Trinidad var at jeg møtte en 73 år gammel mann som heter Hernandez, han er en gammel sjømann, og han var i Norge i 1956! Han husket godt fiskeboller og følelsen av å vasse i snø til knærne. Verden ER liten!

Cuba er en karibisk øy, så selvfølgelig finnes det strender med den ekte tropiske følelsen, men jeg er en citygirl, så for meg kommer alltid La Habana til å være mitt hjem.

Orientering for Dummies

Havana er delt inn i tre distinkte områder, Vedado som er et rolig boligområde med flotte bygninger og masse trær og skygge. Habana Vieja er det gamle historiske senteret med tettest konsentrasjon av museer og turister. Centro Habana er mitt Havana, området der jeg føler meg mest hjemme. Malecon er strandpromenaden som går fra Habana Vieja via Centro til Vedado. Om kveldene er dette det livligste området i byen, halve Havana kommer hit for å spasere, sitte og danse salsa. I helgene stenges det for biltrafikken, og tidlig på kvelden er det karnevalsopptog og dansing i gatene. Det var et virkelig magisk stund da jeg danset salsa sammen med cubanerne etter lastebilen med musikere, mens det lynet og tordnet langt utover sjøen. Det er også et par store scener her med live salsa musikk. Jeg er ikke noen stor fan av salsamusikk, metalhead som jeg er, men selv jeg blir smittet av stemningen på Malecon, og jeg mangler aldri menn som vil lære meg salsa. Omtrent midt på Malecon er det en liten sjappe som spiller reaggemusikk, og jeg har hengt en del sammen med de lokale rastafarianerne som står utenfor den.

Taxi, Lady?

Definisjonen på en taxi her i byen er noe som har hjul. Gule biler med taxiskilt er bare en liten minoritet av utvalget som finnes her. Amerikanske biler fra 50-tallet er den definitivt kuleste måten å forflytte seg på, de samler seg utenfor el Capitolio, og reiser når det er nok passasjerer. Sammen med cubanere kan jeg betale i pesos, men alene må jeg betale i dollar. De gule mopedhybridene er et annet morsomt valg, det samme er sykkeldrosjene, bicitaxier. Alle biler fungerer også som taxier, bare rekk ut hånden og taxi helt til noen stopper. Den mest sinnsyke kjøreturen hittil var med fem personer i baksetet på en Lada - det kvalifiserer nesten til Guinness rekordbok, men ifølge mine cubanske venner var det helt normalt.

Offentlig transport på en av de mange ulike busstypene vil jeg ikke anbefale med mindre du er

a) ekstremt blakk,
b) synes smerte er litt godt i grunnen, eller
c) ikke eier svettekjerteler i det hele tatt.

Santeria og rumba

Jeg kan egentlig ikke anbefale noen spesielle turistattraksjoner her i Havana, jeg har vært på en del museer, men det er ikke de jeg vil huske fra Cuba. Et besøk på en tobakksfabrikk og rummuseet er verdt å få med seg, men jeg vil heller anbefal en tur til Callejon de Hamel rundt klokken 12 en søndag. Da er det santeriaseremoni i denne lille gaten som er dekorert med santeriasymboler og graffitti. Santeria er en afro-cubansk blandingsreligion, og den praktiseres med heftig rumbamusikk og dans. Akkurat på dette stedet kommer det også en del turister, men det er The Real Thing alikevel. For en autentisk opplevelse, prøv å gå bortover San Miguel Calle til du hører trommemusikk fra et hus; jeg ble invitert inn i et bittelite rom stappfullt av mennesker som danset vilt. Ingen snakket engelsk, men de viste meg hvordan jeg skulle velsigne meg selv og danse. Sinnsykt kul opplevelse, og bare nok et eksempel på cubansk åpenhet.

- Snufs!

Fikk du ikke lyst til å besøke Cuba etter dette, så gjerne for meg! Jeg er utrolig glad for at jeg kom nå, før folket blir helt ødelagt av turister. Neste uke er det Mexico, men jeg kunne godt tatt en Hemingway og blitt her som forfatter. Chao!