KOMMENTAR: Min middelhavske appelsin elsker bacalao fra vestlandet; den skal ha hvit klippfisk, tomater og i hvert fall en desiliter olje. Der hvor vi har holdt hus, rundt Carretera de Sants, helgenveien på norsk, i Barcelona, handler vi fisken hos Bacalao S.A. som er bydelens spesialist hva klippfisk angår. Her kan man velge mellom 68 sorter klippfisk, og det señora ikke vet om fisk, er det ingen som trenger å vite.

På Meny i Grønlandsleiret ligger det fire skiver klippfisk i en grå pose, og som kassabetjenten slår ut til 78 kroner per halve kilo. I grønnsaksdisken kan jeg velge mellom Godt Norsk-tomater og de importerte. De godt norske er på tilbud, og man går for de bleke - de har ikke fått sol i sommer de heller - norske fruktene. Ettersom klokken passerer seks i det øyeblikk jeg passerer øldisken, får man gå for Solo til søndagmiddagen dagen etter. En kar trekker omhyggelig for gardinet foran øldisken, som om han skjulte to-tre lik bakenfor.

Jeg vanner fisken godt ut, saltet flyter i store uoppløselige krystaller i vannet, og skjærer deretter vekk finner, skinn og bein. Tilbake har jeg 300 gram fisk, ikke direkte kritthvitt, men det er klippfisk slik man får den i Norge. Ettersom saltet har lagt seg i en rand i kjelen, bytter jeg vann på klippfisken en ekstra gang; blir den ikke nøyaktig utvannet blir den for salt (gymnasjenta i fiskedisken visste ikke hvor mye salt den innholdt.) Jeg skjærer opp poteter, chili, løk og Godt Norsk-tomatene, sistnevnte er bleke og vasstrukne til tross for sine 30-kroner-på-tilbud-pris. Alt legges lagvis og får koke under lokk med en porsjon spansk olivenolje.