- Jeg er ingen poet, men jeg har likevel skrevet en tango for deg. Den heter Arrebatada rubia pasional - tango for en ubetenksom blondine, sier min venn Ivan fra Mataderos i Buenos Aires på frokostbaren.

Han gliser og tar en slurk mate.

- Men du må ha på kjole, strømper med søm og høye hæler.

- Jeg formoder at gauchoen som danser denne tangoen med meg har stilig dress og elegante sko, che.

- Nei, her er ingen gaucho. Han dro. Det er derfor du er trist og danser tango. Du tenker på alt som var.

Akkurat da kommer en tango av Ángel Vargas på radioen, og Ivan byr opp. Mellom bord sju og åtte på Bar Simpatía, danser vi de bittersøte trinnene han mener jeg kommer til å danse når gauchoen drar sin vei.

- Det vil alltid vente en tango, sier Ivan.

Anh Nga Longva, sosialantropolog ved Universitet i Bergen, skriver i en kronikk i Aftenposten, at nordmenn ikke behersker kunsten å omgås fremmede. En homogen befolkning overflødiggjør behovet for en avvæpnende omgangsform - høflighet. Hun mener høflighet er en olje i det sosiale maskineriet; høflighet brukes til å avvæpne og som sosial kontrakt: Behandler man de fremmede godt vil de bli moralsk forpliktet til å gjengjelde godheten. Videre viser hun til en antropologkollega, Nina Witoszek, som mener nordmenn er kommunikativt gjerrige. Vi tolker høflighetsfraser som falske, og underkjenner følgelig formen. Tausheten anser vi som mer ekte.