Å, nei! Det er vår første tanke idet vi uforvarende skumper borti en av gutta på undergrunnen i New York. Å, nei! En av gutta er absolutt en av dem vi minst ønsker å komme i konflikt med. Den store mannen med den enorme boblejakken, den knelange baskettrøya, det uniformsaktige hodetørklet med caps over, de tykke gullenkene og de dype saggebuksene ser ikke ut som svigermors drøm, og er vel den typen person vi på forhånd minst ønsket å tirre i rushtrafikken i en av verdens største byer. For vårt indre øye danser springkniver og knyttede never polka, og vi prøver å huske om vi har betalt reiseforsikringen i år.

Men så skjer det vi minst forventer. - Sorry, excuse me, sier den store mannen høflig, og stresser videre.

Høflighetens kunst

Straks vi har passert sikkerhetskontroll nummer ørten før ankomst USA, og straks vi ikke lenger må forholde oss til amerikanere som for lengst har gått lei av uhøflige turister, oppdager vi det. Vi er definitivt ikke på Tøyen t-banestasjon nå, vi er et sted der god folkeskikk fortsatt praktiseres til hverdags.

I en by der millioner av mennesker daglig reiser til og fra, og der hundretusener av turister gjør sine uøvede sightseeingskritt, er det lett å se for seg et virvar av små konflikter straks noen trår andre for nært, det være seg fysisk eller psykisk. Men små unødvendige personstrider løser seg opp som støv i vinden på Manhattan. For her praktiseres høflighetens kunst og alle har lært seg betydningen av de små ordene unnskyld, beklager, vær så snill, værsågod og takk.