- Mademoiselle, i Frankrike sier vi beaucoup om en så stor porsjon, smiler min franske og ennå ukjente bordkavaler Jaques. Jaques er for anledningen utsmykket med en dandy snurrebart Poirot verdig.

- Beaucoup trop, même, legger han til for å understreke sitt poeng, og jeg kjenner en svak eim av hvitløk komme strømmende ut fra bartemunnen.

Jeg er på bankett, eller tidlig julebord som det skal vise seg å bli, med noen hundre franskmenn og nordmenn i en ærverdig maurisk sal på ett av Oslos hoteller. Festkomiteens visjon for kalaset er at vi skal bygge bro mellom fransk og norsk kultur, og bli kjent med hverandre. På den turkise tallerkenen har jeg pent dandert en rekke herlige foretter fra buffeen i vinterhaven. Dampede blåskjell, russisk kaviar, grillet tunfisk og saftige kamskjell. And that's just for starters.

- Du syns kanskje jeg har forsynt meg litt mye, spør jeg lattermildt, etter Jaques skudd fra hofta og bryte-isen-og-bli-kjent-kommentar. Stillhet rundt åttemannsbordet. Kokette, nette og elegante franske damer, monsieurer med silkeskjerf og stripete dresser og Ola, Jeppe og Per stirrer på tallerkenen min i noen psykedeliske sekunder.