TONGLI, KINA, (DinSide): Et hull i bakken. Dagslyset fra døren treffer det eneste papiret i avlukket; det ligger gjennomtrukket av vann rundt hullet i sementen. Dette er Kina. Konfucius og morrallæren. Lao-Zi og det taoistiske univers. Det er bare å sette seg ned.

Heller ikke Agnar Mykle var begeistret for hull i bakken. Gjennom døsen av ammoniakk, minnes jeg følgende fra boken Rubicon:

"...her sitter jeg på huk i Paris, verdensbyen, berømt for sitt lys og for sin ynde, og tørker meg i ræva med brun papp...."

Det er bare å bytte ut: Her sitter jeg i Kina, stormakten, berømt for sin filosofi og sin kunst, og her er ikke engang papp å tørke seg i ræva med.

En kone åpner døra, mens klærne ligger rundt anklene.

- Nei, nei, nei. Lukke døren, sier jeg.

Den kinesiske konen skjønner ikke norsk. Folk flest snakker kinesisk. Hun smiler, øynene hennes viser at klokken er ti over ti. Så går hun. Døra står igjen åpen. Lårene verker, ammoniakken skjærer i øynene, og, Gud, måtte det hele være overstått. Zhuang-Zi skrev:

"...Engang drømte jeg, at jeg var en sommerfugl. Jeg fløy glad omkring og tenkte ikke på annet enn å være en sommerfugl. Da med et våknet jeg, og det stod klart for meg at jeg var Zhuang-Zi. Men nå vet jeg bare ikke om jeg var en Zhuang-Zi, som drømte at jeg var en sommerfugl, eller om jeg i virkeligheten er en sommerfugl, som drømmer at den er Zhuang-Zi."