KOMMENTAR: Jeg traff en kollega, en reisejournalist, på toget forleden. Han var på vei hjem etter å ha besøkt et sted:

- Var stedet bra? spør jeg.

- Nei, det var kjedelig og det var jevnt over dårlig standard, sier reisejournalisten litt trett.

- Hva skal du skrive da? lurer jeg spent.

- Ikke noe, svarer han.

Jeg forstod at stedet var fælt. Virkelig ille. Jeg ser for meg følgende intro:

”Det er et gyselig sted. Vannet minner om ertestuing. Lokalbefolkningen på stedet er håpløst usjarmerende og vet ikke hva vondt de kan gjøre. Drinkene har et snev heimert og Cola. Ikke dra dit”

Men når leste en reisereportasje som så slik ut?

En reisereportasje inneholder langt oftere følgende momenter:

Det asurblå havet glitrer i solnedgangen, mandeltrærne står i blomst og fiskerne tar livet pittoresk med ro der de sitter i skyggen av en palme og bøter garn.

I reisejournalistikken eksisterer det ikke misère, arbeidsledighet eller triste steder. Denne typen artikler er vidunderlig feriefri for de krav til metode som journalistikken vanligvis fordrer: her er kun en kilde, nemlig journalisten selv, og her finnes ingen som verken bekrefter eller avkrefter det journalisten skriver. Reisejournalistikken er et delvis subjektivt univers, der journalisten legger frem sin opplevelse i vidvinkel; hvilken journalist vil vise seg frem fra den surmagede siden? Postkortjournalistikken er en industri der ikke en gang markedsføringsloven har noe den skulle sagt. Vi som leser får en eneste oppfordring: Paradis venter. Dra nå!