Lene Heiberg skal bruke ett år på å reise jorden rundt. Du kan følge hennes reise og opplevelser på DinSide Reise. Klikk her for å lese Lenes presentasjon av seg selv, tips for andre som planlegger en jorden rundt-reise, og beskrivelse av reiseruten.
Hva, planlegge?
Da jeg ankom flyplassen i San Jose, Costa Rica, slo det meg hardt i hodet at jeg kanskje burde ha planlagt ting litt bedre. Så langt hadde planleggingen min begrenset seg til et spørsmål på Lonely Planets ThornTree (www.thorntree.lonelyplanet.com) -- Hvor kan jeg finne en laidback karibisk atmosfære? Svaret var Puerto Viejo. Men for å komme dit trengte jeg penger. Bevæpnet med visakortet gikk jeg inn i en minibank og kom ut igjen 20 minutter senere, fullstendig forvirret. Så 1 dollar=407 colones, og 1 dollar= 7 nok, hvor mye trenger jeg for to uker på et sted der det ikke finnes banker? Det viste seg forresten senere at det er en kinarestaurant i Puerto Viejo som fungerer som en uoffisiell bank. Det er flaut å innrømme det, men jeg måtte få hjelp av taxisjåføren som ventet tålmodig på meg. Det vil si, jeg trodde han var en taxisjåfør, plutselig sto jeg hos et leiebilfirma og hadde leid meg en bil med sjåfør. Jeg lurer fremdeles på om jeg ble lurt på en eller annen
måte.
Bussene til den karibiske kysten går fra den karibiske terminalen i San Jose. De går ofte, er billige og utrolig klamme.
Reggae og røde øyne
Det var deilig å våkne opp til reggaemusikk fra nabohuset. Ikke fullt så deilig å våkne opp med et rødt og rennede øye. Jeg gjorde mitt beste for å glemme det, og gikk ut for å ta inn Puerto Viejo. Det var fort gjort. Denne byen består av en hovedgate, mye strand og noe som må være verdens tetteste konsentrasjon av mygg og andre stikkende kryp per turist. Har du penger og nerver nok er det mulig å rafte, snorkle, ri eller bare bade i det deilige vannet. Onsdag kveld er det open jam session på Bambu bar, ellers er det mest action nede på Johnny's Place på stranden.
Dag 1 endte med at jeg gikk til sengs tidlig, og ble liggende våken hele natten fordi øyet mitt verket som besatt. Dagen etter dro jeg til sykehuset, som ligger på veien mellom Puerto Viejo og ingenting. Okei, jeg var ikke akkurat dødssyk, men jeg syntes veldig synd på meg selv, og det var ikke gøy å sitte og vente i flere timer før jeg kom inn. Humøret ble ikke bedre av at jeg fikk bandasje over halve ansiktet - ingen kul, liten piratlapp her, nei! Sterkt synshemmet virret jeg rundt for å finne ut hvor medisinene mine var. Tilslutt fant jeg den riktige luken, og fikk dem uten å måtte betale noe som helst, verken for behandlingen eller medisinene. Det var dagens eneste lyspunkt, siden jeg brukte de neste dagene på å gjemme meg for offentligheten.
Skroll ned for mer.
Spaghetti Carbonara Chop Suey
Jeg dro inn til havnebyen Limon i begynnelsen av uken for å få reservert et hotellrom til helgen. Fra 10. - 18. oktober feires Columbusdagen her, med karneval, konserter og masse festing i gatene. Jeg tenkte det kunne være en god ide å bli kjent med byen før ting blir helt crazy der. Limon har et heller dårlig rykte, folk påstår at noen blir drept hver dag. Personlig syntes jeg det var herlig skummelt å utforske byen, og jeg opplevde ikke noe skumlere enn å bli forfulgt av en mann med blod dryppende fra ferske sår på brystet og skulderen... Jeg ristet ham av meg etter to kvartaler. Jeg spiste den mest bisarre frokosten hittil, restauranten hadde ingen frokostretter, så jeg sjanset på pasta carbonara. Det jeg fikk var chop suey med baconbiter og litt spaghetti svømmende i soyasaus. Og mens vi er inne på emnet mat: KyllingFOTsuppe er ikke å anbefale for folk med dårlige nerver. Maten er ikke noe særlig her, det går i bønner og ris til frokost, lunsj og middag. Det billigste alternativet er å spise på sodaene, der peker du ut hva du vil ha og får maten servert på et brett.
Jai har mange koo på Røyken
Jeg dro ut av Limon dagen etter, til den lille landsbyen Cahuita, for å slappe av før karnevalet. Jeg er en magnet for merkelige, til tider fullstendig gale mennesker. Jeg blir ikke lenger overrasket når noen svarer meg på norsk når jeg forteller dem hvor jeg er fra, men George tar kaka hittil. Jeg hilser på en diger rastamann og han svarer meg på norsk; "Jai har mange koo på Røyken", etterfulgt av en buldrende latter og heftig skulderklasking av alle i fem meters omkrets. Bartenderen på Johnny's Place i Puerto Viejo har forresten også bodd 15 år i Norge, og den lille, tyske mannen ved siden av internettcafeen i Cahuita har bodd i Oslo. Jeg har til og med møtt en forsker som jobbet et semester ved Universitetet i Oslo mens jeg var der.
Crack og hunder
Cahuita er et merkelig lite sted. Jeg har aldri sett så avslappede mennesker, og hundene som er alles kjæledegger ligger strødd midt i veien og sover. Det er så stille her at du snur deg og stirrer hvis det kommer en bil. Det morsomste med Cahuita er alle de gale menneskene her, spesielt utlendingene som har slått seg ned her for å slippe unna systemet. Uoffisielle kilder påstår at halve befolkningen her går på crack. Det er godt mulig det er sant, men det er verken farlig eller truende for turistene. Derimot er det ingen mangel på folk som gjerne vil tjene litt penger på å husstle turistene. En kveld var jeg skikkelig lei alt tullet her, og satt utenfor rommet mitt og lengtet etter normale personer. Da dukket det opp en fyr som inviterte meg til en bursdagsparty. Denne festen hadde høy amerikansk rapvideofaktor, men hey det var sinnsykt kult, og ikke minst turistfritt!
På dagtid kan du gå inn i jungelen i Cahuita nasjonalpark. Jeg gikk den sju kilometer lange turen med en lokal rastafisker, uten å se en eneste ape - noe som visstnok aldri hadde skjedd før. Ellers er det mulig å snorkle og dykke ved korallrevet her. Det er enkelt å gå ut om kvelden her, Coco's bar og Ricky's bar ligger rett ovenfor hverandre, og det er her alt (eller ingenting) skjer om kvelden. Det er live calypso musikk på Ricky's bar hver onsdag og fredag, sangeren er rastafiskeren jeg møtte i jungelen.
