Vi skulle ut og fly, veslejenta mi og jeg. På besøk til besteforeldre et annet sted i landet. Det var ikke snakk om den kjempelange turen, og det var heller ikke første gang vi skulle prøve vingene - på tross av veslejentas noe beskjedne alder på sju måneder. Men som vanlig gledet vi oss til reisen, og som vanlig hadde vi glemt hvordan det var å fly …

For å avklare det med det samme: Verken jeg eller lillemor har noe imot å fly; tvert om synes i alle fall minstemann at det er usigelig spennende. Det er mye å se på, mange å prate med, og i løpet av de ikke få flyreisene vi har tatt, så har vi aldri vært deppa og sur på flyet.

Sånn, nå er premissene klare og vi vender tilbake til denne aktuelle reisen vi skal ut på: Blide og glade er vi ute i god til for å sjekke inn på Gardermoen. Vi er vel strengt tatt svært tidlig ute, da det ennå er halvannen time til flyet går. Men bedre tidlig enn sent.

Hvor ble det av "ha en god tur"?

Vi er alene i innsjekkingsskranken, hvor vi blir møtt av et bistert ansikt. Vi smiler og ler, og kommer endog med en og annen hyggelig og morsom kommentar. Men neida, ikke et vennlig smil å spore i ansiktet i innsjekkingsskranken, og knapt noen få ord kommer ut av munnen på mennesket. Innsjekkingen går unna nesten uten konversasjon overhodet, og når vi takker for hjelpen ønskes vi ikke engang god tur. JEG SKAL UT OG REISE OG HAR VALGT Å REISE MED DERES FLYSELSKAP, OG DA FORVENTER JEG Å BLI MØTT MED ET SMIL OG ET ØNSKE OM GOD REISE!! Jeg gir blanke i om vedkommende har en dårlig dag; han jobber i serviceyrket og det er jobben hans å være smilende og blid og ønske meg god reise. Jeg var i godt humør og gledet meg til reisen, men et negativt menneske som dette lager skår i gleden.