En sommerdag i 1869 kom en seilskute inn Geirangerfjorden på Nordvestlandet. Om bord i skuta var flere kristne fra kvekersamfunnet som var på misjonsferd på Vestlandet.

De hadde en jobb å gjøre i den lille bygda. Dette skulle ikke være en vanlig trivselsreise, men en viktig reise for å redde vantro vestlendinger fra den sikre undergang.

I stedet lot de reisende seg overrumple av himmelfallen begeistring over de høye skogkledde fjellene som omkranser den blå fjorden, og de vakre fossefallene «De Syv søstre» og «Brudesløret» som stupte ned i den lange fjordarmen.

Tro og vantro

De ble også overveldet av de små fjellgårdene som nærmest klorte seg fast på små grønne gressflekker oppe i fjellsida. Skipet la til innerst i fjorden, og misjonærene som trodde at omvendelsen av vantro vestlandsbønder skulle være en enkel affære og være unnagjort på kort tid skulle selv bli frelst – av naturopplevelsene. For å tok bøndene med seg kvekerne med på fjellturer i et usedvanlig vakkert område. Det var uunngåelig: det var kvekerne som ble omvendt, ikke bøndene.

Misjonærene ble rett og slett overbegeistret og bergtatte over det de fikk se og oppleve. Og en turisthistorie i verdensklasse var født.